Hvitvaskingsloven trådte i kraft 15. april 2009. Loven pålegger finansnæringen å foreta kundekontroll for å forsikre seg om at deres kunder ikke misbruker det finansielle systemet til å hvitvaske penger. For at banken ikke skal bli en del av hvitvasking, må banken kjenne sine kunder. Det innebærer å kjenne kundens identitet og å forstå kundens transaksjoner. God kunnskap om kundene og deres bruk av finansielle tjenester er derfor påkrevd. Det betyr at alle banker må stille kundene noen spørsmål som kan oppleves som uvanlige, herunder spørsmål som avdekker din eller bedriftens bruk av finansielle tjenester. Både privatkunder, bedriftskunder, nye kunder og eksisterende kunder, er underlagt samme kontroll og må derfor være forberedt på å avgi mer informasjon enn de er vant med. Ved endringer i kundeforholdet kan du oppleve å bli spurt de samme spørsmålene nok en gang. Vi skjønner at det kan virke overveldende og også mistenkeliggjørende hvis man ikke kjenner bakgrunnen for at vi spør.
Det er Stortinget som pålegger bankene gjennom norsk lov å gjennomføre denne kundekontrollen som et ledd i arbeidet mot økonomisk kriminalitet. I ytterste konsekvens er vi pålagt å sperre eller ikke opprette kundeforholdet dersom kundekontrollen ikke kan gjennomføres. Det er innført sanksjonsmuligheter mot banker og andre om myndighetene mener man ikke følger loven og gjør en god nok jobb. I Norge er kontrollinstansen Finanstilsynet.
Dette er ikke unikt for Norge, dette er et internasjonalt arbeid der det finnes overnasjonale kontrollinstanser som Norge har forpliktet seg å følge. Det er ikke bare banker som er pålagt å gjøre dette arbeidet, det gjelder alle finansinstitusjoner og en rekke andre aktører som håndterer verdier for andre, for eksempel eiendomsmeglere.
Det er selvfølgelig umulig å kontrollere alle transaksjoner som går gjennom banksystemene. Derfor må man forsøke å identifisere mønstre for hver enkelt kunde som gjør at man nettopp ikke mistenker kunder som gjennomfører helt ordinære og vanlige tjenester via sitt kundeforhold. Og derfor spør man for eksempel om kundene normalt håndterer store kontantinnskudd eller uttak, eller om man har transaksjoner som går inn og ut av landet og om formålet med disse transaksjonene. Dette er to områder det er særlig fokus på i hvitvaskingsarbeidet.
Kontanter er tradisjonelt brukt av kriminelle nettverk til å bringe svarte penger inn i den hvite økonomien. Sofistikerte kriminelle kjenner heller ingen landegrenser, derfor er utlandstransaksjoner spesielt under oppsyn. Det er også kjent fra tidligere terrorsaker at finansiering av terror i ett land ofte kommer fra et annet land. Bankene er pålagt å bidra til å bekjempe terror. Dette arbeidet tar finansbransjen på det største alvor og anser det som en naturlig del av vårt samfunnsansvar.
Men, ett vesentlig poeng i dette arbeidet er at det er absolutt taushetsplikt. Den informasjonen du gir banken, blir mellom deg og banken. Den deles ikke med tredjeparter. Og ingen bankkunder skal føle seg mistenkt på grunn av denne kontrollen. Se på det som en dugnad mot økonomisk kriminalitet. Det er kun de som ikke har rent mel i posen som finansnæringen forsøker å hjelpe myndighetene med å finne.